Siden 2001 har Kaizers Orchestra gitt ut seks album og seks EP-er, og holder nå på med sitt hittil største prosjekt, trilogien “Violeta , Violeta ”. Vi pratet med Janove Kaizer om framtid og fortid og sjampis og sigarer:
Gratulerer med dagen! Dette er det tiende året deres som plateutgivende band. Hvor mange år føles dette egentlig som?
– Hele året er jo en feiring. Nei, det blir en kombo av fremtid og fortid. Når vi ser bakover ser vi ikke bare band og konserter, det er så mye tid innimellom det som går til etablering, familie og diverse. Livet er større og mer innholdsrikt. Selvfølgelig, tiden har gått unna, men overhodet ikke på en dårlig måte.
Hovefestivalen feirer også i år. Fem år med magisk festival på Tromøya. Blir det kake på scenen?
– Ja, gratulerer til dere også! Nei, ingen kake. Det blir sjampis!
Blir det ok å headline og avslutte en festival som Hove? Omgivelsene passer jo perfekt til musikken deres.
– Det blir veldig spesielt. Vi har jubileum og Hove har jubileum. Første norske headlineren så vidt jeg har hørt, og det er en enorm tillitserklæring til oss. En mulighet vi vil ta vare på, det er tross alt Norges største festival.
Kaizers er for mange et allerede definert band. Stikkord som ”oljefat”, ”gassmaske”, ”pumpeorgel” og ”liveband” henger fortsatt fast. Er dette noe dere ønsker å endre eller eventuelt videreføre?
– Det er jo helt fantastisk at man kan ha noen knagger, synes jeg. Nevner du en av dem så er du nesten garantert å skjønne at det er Kaizers man snakker om. Det er lett å beskrive, og det er jo en fordel. Det ligger også mye tillfeldigheter i det, men vi kommer nok aldri til å slutte. Det er jo så moro. En type signatur.
Etter ti år med suksess, har dere mange mål igjen? Og hvilke mål er det dere har rukket å stryke av listen?
– Vi har utrolig mye på hjertet alle mann, utrolig mye vi vil dele, og det gjør vi gjennom musikken vår. Nå jobber vi med triologien og fokuset ligger der. Vi jobber også med flere prosjekter både i Norge og i det store utland. Målet må bli å holde det gående så lenge vi rekker. Med pauser innimellom da, vel å merke.
Fortell om ”Violeta, Violeta”?
– Kort fortalt: det handler om et par som har en liten jente som heter “Violeta”. Moren hennes er syk og faren kidnapper Violeta i håp om å redde henne fra sykdommen. Gjennom de tre albumene som til sammen er 30 låter blir du tatt med på reisen til moren som prøver å finne den lille jenta. “Violeta, Violeta” kunne nok blitt spilt inn som en film, for det er en slik flyt i hele historien som gjør det lett å gjenfortelle. Vi setter jo opp et teaterstykke nå i høst, ”Sonny”. Sjekk det ut, det blir fett.
Hvordan er det å høre utenlandsk publikum synge med på konsertene deres?
– Det er jo fortsatt smått utrolig. Men vi har gjort det siden 2003, så vi har vel blitt vant med det også. Det morsomste er likevel å ha med norske venner, journalister eller andre som for første gang er utforbi Norge. Da blir de alltid slått helt I bakken av at det faktisk er like ekstremt bra stemming og allsang som i Norge. Hvordan det er mulig? Reis og sjekk det ut selv…
Hvilke andre band er det man ikke kan gå glipp av under Hove?
– Vi debuterte samme år som The Strokes og har hørt mye på ”Is This It” siden. Leste at de var overraskende bra i forigårs, synd vi gikk glipp av det. Terje og jeg kommer til Hove en dag for seint. Vi gikk glipp av Big Boi, Kylesa og The Strokes, men vi skal se Montée, The Mars Volta og ellers bare kose oss og oppdage noe vi ikke kjenner fra før. Etter at vi selv har spilt, og selvfølgelig røykt en sigar og skålt med sjampanje, så går vi og legger oss i bussen backstage på Hove og våkner opp på mainstage i Roskilde. What a life!
Kaizers Orchestra spiller på Hovescenen Kl. 22.30
