Den skjønnlitterær antologi fra Kolon forlag, «Gruppe 12″ er stappet med rare, morsomme, såre, fine tekster som alle har en tydelig stemme. Det er rett fram noe friskt og nytt over tekstene. Selv sier Kolon:
«Gruppe 12 er en samling ”tekster under arbeid” som gir et innblikk i noen spirende tendenser i litteraturen … Enkelte av dem har sendt inn manus til forlaget, noen er etablerte forfattere vi gjerne vil høre mer fra, andre er skrivende som ikke har publisert noe skjønnlitterært før, men som vi likevel har grunn til å være nysgjerrige på. Alle har de noe å tilføre norsk samtidslitteratur.»
Vi falt pladask for Gruppe 12 og ringte Kolon med det samme! Det resulterte i at redaktør Karin Nygård og forlegger Bjørn Aagenæs tar med seg forfatterene Mariann Enge, Bjørn Ivar Fyksen, Henrik Pask, Synnøve G. Wetten og Joakim Kjørsvik (alle bidragsyteret i Gruppe 12) til Hove på torsdag 28. juni.
Vi tok en prat med én av dem, Joakim Kjørsvik, som nå, over fire år etter den kritikerroste debuten «Åpenbart ingen nabo» ble utgitt, har levert et knallsterkt bidraget til Gruppe 12. Ja, kanskje er det til og med den råeste novellen som er utgitt så langt i 2012…
Den første boka de, Åpenbart ingen nabo kom i 2007. I år var du med i Kolon forlags skjønnlitterære antologi Gruppe 12. Hva har du gjort i mellomtiden?
– Hva skal jeg si. Jeg skrev Åpenbart ingen nabo ferdig i Irland. Jeg gikk siste året på Westerdals og da kan du gjøre det du vil. Det er litt praksisaktig. Jeg spurte om jeg kunne stikke dit for å gjøre ferdig boka, og det var greit. Det var en rotløs og rastløs tid i mitt liv. Det var mye drikking og byliv. Da boka kom ut fortsatte jeg bare med det. Med litt større selvtillit. I 2008 fant jeg ut at et eller annet måtte skje. Det var for mye. Det var det eneste jeg gjorde. Bodde i et kollektiv og skrev nesten ingen ting og var på byen hele jævla tiden. Så Endre Ruset, PolkaBjørn og meg bestemte oss for å gå Norge på langs fra Lindesnes til Nordkapp. Og det gjorde vi, selv om ingen trodde at vi kom til å klare det. Men vi gikk turen, det tok kanskje fire måneder. Jeg gikk ned 16 kilo og ble tørrlagt. Så kom jeg tilbake til Oslo, det samme kollektivet, det samme rommet og gikk tilbake til den samme tilværelsen. I denne perioden skrev jeg litt, og hadde noen tekster her og der, men det ble aldri noe mer. I oktober 2010 dro kjæresten min og jeg til Casablanca, hun er halvt marokkansk og faren hennes har en leilighet der. Vi dro ikke hjem igjen før august 2011. Var bare der og skrev og leste. Etter at jeg kom hjem har jeg bare vært her. Jobbet og skrevet. Ti dager før Kolon hadde deadline på Gruppe 12 spiste jeg middag sammen forleggeren på Kolon og så spurte kjæresten min om ikke jeg kunne skrive noe for den. Det kunne jeg. Jeg fikk plutselig et mål og skrev den novellen som er med der på et par dager. Skikkelig raptus. Det er fint å ha noe på trykk igjen.
Kan du fortelle litt om hva novellen ”Dom Pérignon” handler om?
– Den er på en måte basert på en måned av hele den tilværelsen før og etter at jeg ga ut Åpenbart ingen nabo, men jeg har overdrevet. Jeg har bare gjort en filmatisk vri på det at man skal overdrive karakterene. Jeg tenkte at jeg kunne bruke mine egne erfaringer, men putte det i folk som er verre en meg selv. Jeg tenkte hva om jeg ikke har den bremsen som jeg har. Det finnes mange folk som ikke klarer å stoppe den livsstilen. Jeg tok sider ved meg selv og puttet det inn i en karakter og diverse folk rundt ham og gjorde det verre. Og kjente på hvordan det hadde vært å ikke ha de grensene som jeg har. Jeg fant en måte å gjøre noe selvbiografisk, men overdrevent. Allikevel tror jeg det blir troverdig. Det kan godt hende at folk som leser den tenker at det er jeg som holder på sånn, og hvis de tror det så er jeg fornøyd. Det viser at det er troverdig. Jeg har aldri vært i en sånn situasjon som det hovedpersonen er i. Han er veldig lost. Alle vennene hans er lost og gir totalt faen og takker ja til alt. Det er noe som alle har i seg og som alle kjemper i mot og som vi av og til gir etter for. Enten det er periodedrankere eller folk med et eller annet rusproblem samtidig som de har en jobb eller folk som holder på slik som jeg holdt på.
Hva fikk deg til å skrive akkurat den fortellingen?
– Det var oppdraget, rett og slett, men du kan si at det jeg skrev på i Casablanca var en røverroman utgave av ting jeg hadde opplevd på byen med mine forfattervenner og kunstnervenner og vanlige venner. Det livsstilen, det å gå på en jobb du ikke bryr deg om, fyllesjuk og det som er morrsomt er å møtes på nytt et eller annet sted, på et nytt vorspill. Men jeg skrev det på en så rotete måte, akkurat som et vorspill rørl, men det lar seg ikke lese. I og med at jeg måtte ha denne novellen til en fastsatt dato putta jeg det inn i en ramme og fant denne karakteren som ikke er meg selv, men som har deler av meg selv og mange venner. Og da jeg gjorde det gikk det utrolig fort.
I både Åpenbart ingen nabo og i ”Dom Pérignon” er det veldig mye svart humor. Hva er det ved denne humoren som appellerer til deg?
– Jeg vet ikke. Da jeg skrev novellen tenkte jeg at jeg skulle komme meg unna den tanken om at jeg er en humoristisk forfatter. Folk sier det er vanskelig å skrive humoristisk, men for meg faller det naturlig. Men alle vil bli tatt seriøst, det er ingen som har lyst til å være en morsom forfatter, egentlig. Så jeg prøvde å være så hard som mulig mot min egen forteller stemme ved å putte det i munnen på denne destruktive personen, men jeg klarer bare ikke å la være. Det bare skjer. Men i og med at dette foregår i et mørkt univers vil også humoren bli mørkere. Generelt vil jeg si at den mørke humoren er den beste. Det er den som overlever. Hvis alt går til helvete og det ikke lenger er noe å vitse om, hva skal vi vitse om da? Jo, det alt har gått til helvete. Til syvende og sist et galgenhumoren utgangspunktet for humoren tenker jeg. Alt annet er på en måte overskuddshumor. Til og med Ulven har humor og Kafka har masse humor. Det er veldig mange som blir sett på som mørke som likevel har humor. Bortsett fra Hemingway kanskje. Jeg har lyst til å både være dønn seriøs og morsom. Jeg liker å få folk til å le i hverdagslivet, selv om alle mine litterære helter er jævla mørke, så må det møtes et sted og da blir det noe sånt.
Vi snakket så vidt om ”Dom Pérignon” på slippfesten til Gruppe 12, og da nevnte du at den muligens kunne bli til noe mer. Er den avsluttet eller er den en del av noe større?
– Ja da. Den var startskuddet så jeg skriver med den som utgangspunkt på en roman, men om det er starten eller midt i det vet jeg ikke. Men det er samme hovedperson og jeg har skrevet masse og det kommer til våren. Jeg må bare skrive det ferdig. Det er det jeg holder på med nå. Det er også litt spesielt og skrive om samme hovedperson over så lang tid. Det har jeg aldri prøvd før. Men jeg får også utløp for novelle aspektet ved at veldig mange av stemmene i det jeg skriver også forteller historier. Det er like mye andre folk som forteller som hovedpersonen fordi han går rundt og møter folk. Det er den gode gamle historiefortellingen. Jeg føler at jeg skriver en roman, men jeg skriver likeså mye en novellesamling. I alle fall er min måte å gjøre det på at romanen en hel drøss med noveller som kommer ut av munnen på forskjellige folk. Hvis jeg får det som jeg vil og det blir bra.
Hva skal du i sommer?
– Jeg må bare jobbe. Jeg har jobbet altfor lite. Og så skal jeg gifte meg i Casablanca. Vi har invitert vilt mange mennesker så jeg trenger cash til å få det til å gå rundt. I september skal Endre Ruset og jeg ha skrivekurs for elver på videregående gjennom den kulturelle skolesekken. Bortsett fra det skal jeg kanskje gå en tur over Hardangervidda og en tur på Fjøsfestivalen. Og kanskje en tur til Molde for å gå på noen fjelltopper. Vi liker å gå på fjellet. Du får utløp for mye energi og prater. Det er nydelig.
