Agnes Ravatn debuteret med romanen Veke 53 i 2007 og sammen med Kjersti Rorgemoen, Anja Ulset og Mari Ulset ga hun ut Fanzinen Ikke til hjemlån i 2008. I 2009 kom essaysamlingen Stillstand. Sivilisasjonskritikk på lågt nivå. I 2011 kom Folkelesnad, en essaysamling om norske ukeblader og magasiner. Ravant skiver til vanlig i Dag og Tid. På Hove skal hun lese fra sin siste bok den 26. juni, og vi måtte spørre henne noen kritiske spørsmål:
Du har skrevet flere kritiske, men underholdende bøker. Hvor kommer kritikeren i deg fra? Født sånn eller blitt sånn?
– Det er vel ein naturleg konsekvens av å leve i eit samfunn som det er all grunn til å vere kritisk til.
Hvorfor har du valgt å skrive sakprosa i en tid hvor så mange tyr til det skjønnlitterære?
– «Tendensen» som har vore ei stund i skjønnlitteraturen, er vel at skiljet mellom skjønnlitteratur og sakprosa har blitt meir utviska. Romanar med sterke sjølvbiografiske trekk (Knaus), eller dokumentarromanar (Bokhandleren i Kabul), for eksempel. DÃ¥ er det litt kjekt Ã¥ gjere motsett og heller skrive sakprosa med mange skjønnlitterære trekk.
Er det noen andre samtidige forfattere du føler deg knyttet til?
– Dei av mine venner som er forfattarar kjenner eg meg jo ganske knytta til. Men litterært? Eg føler meg kanskje knytta til den og den tradisjonen, men ikkje direkte andre forfattarar. Dersom eg skal slenge ut nokre namn likevel: Ragnar Hovland, Arild Rein, Rønnaug Kleiva, kanskje?
Den siste boken din, Folkelesnad (Samlaget, 2011) dreier seg om ukeblader, og som bokas omslag sier: «Kva er det eigentleg dei vil med oss, desse blada? Er det rein underhaldning og eskapisme, eller skildrar dei noko som for mange er ei verkelegheit»?

– Begge deler. Først og fremst er dei dårlege på å takle lettbeint kritikk. Det er tydeleg at vekebladredaksjonane i landet slit med like mykje sjølvforakt som eg.
Hvordan fikk du idéen til å skrive den?

– Då eg skjønte at eg kunne få betalt for å lese haugevis med vekeblad.
Hvilket forhold har du til festivaler?

– Eg er for gammal til å bu i telt, og eg er redd for ungdom, men eg liker å drikke.
Så hvor finner vi deg på Hove? Er du den som står med ølen i hånda og så vidt tramper takten med den ene foten, eller finner i deg forrest blant de større massene, klar til å ta av?
– Heilt klart den første, stille taktetramping mens eg prøver å sjå ut som eg veit kven som speler. Eg har svært vanskeleg for å sleppe meg laus, fordi eg til ei kvar tid ser meg sjølv utanfrå. Det er slitsamt, men det er lenge sidan eg aksepterte at det er slik.
